Sveinung Torsdal produserer ved og har tonnevis med erfaring innen vedproduksjon. Her deler han noen av sine beste minner med leserne.
«Jeg tok over denne slektsgården i 1964. Dreiv skogen aktivt i 50 år bl.a. med manuell sluttavvirkning. Motorsaga brukes fremdeles, spesielt til rydding langs jordekantene. Blir mye ved også av slikt småarbeid.» Det sier Sveinung Torsdal på Bentsrud gård som ligger ca. 2 km sør for Notodden sentrum. Han har opplevd store forandringer i vedproduksjonen gjennom årene.
Det er en kald og fuktig oktoberdag da vi svinger opp til Bentsrud gård. Tåka henger tjukk nedover dalsidene i dette vesle tettstedet som heter Tinnegrend. «Vi setter oss i verkstedet», sier Sveinung. «Der har jeg fyrt opp.» Vi kommer inn i et stort verkstedrom som nok mange vedprodusenter kunne tenkt seg. Her finnes mengder med verktøy og redskaper samlet gjennom generasjoner, ikke minst svært mye skogsutstyr. I et hjørne brenner det godt i en gedigen etasjeovn, Ulefos modell 1777. Den har romslig ilegg, tar 60 cm ved. Ovnsvalget er neppe tilfeldig. Vi befinner oss kun 4 mil nord for Ulefos Jernværk som fremdeles produserer ovner.
«Eiendommen består av ca. 2.500 daa produktiv skog, men kun 30 daa dyrka. Vi hadde mer innmark før, bebyggelsen har etter hvert est ut fra Notodden sentrum og mye jordbruksareal er tatt til utbyggingsformål.»
Sveinung dreiv de første årene i skogen sammen med sin far. «Benyttet Jobu Tiger. Ja, jeg husker også forløperne Jobu Junior og Jobu Senior. Sistnevnte sager var utstyrt med flottørforgasser som måtte vippes 90 grader ved felling, det skjedde med et enkelt håndgrep via en hendel. Tigeren var tung, veide rundt 11 kg med full tank».
Tidsskriftet Norsk Skogbruk skreiv om Jobu D-94 Tiger som blei lansert i 1960: «Jo-Bu Tiger er en helt ny sag. Motoren er bygget for direkte drift. Den yter 5 hk (DIN) ved turtall på 5.000. Veivaksel med lagring, magnet og clutch er bygget sammen til en sammenhengende, robust enhet, som har stor motstandskraft mot sjokk. Sagen er utstyrt med servo-clutch. Det er en ny type sentrifugal-clutch, som utmerker seg ved at den først går i inngrep ved et relativt høyt turtall – ca. 2.500 omdr., og den slurer ved 3.000 omdr./min. Servoclutchen er videre konstruert slik at inngrepet blir sterkere så snart sagingen begynner, og oppnår dermed større effektivitet. Sagen har derfor stor skjæringshastighet.» I 1964, da Sveinung overtok gården, lanserte Jobu sin Starlet versjon av Tigeren. Prisen var kr 1665, dette tilsvarer ca. 19.000 kroner i dagens pengeverdi. Nå kan vi kjøpe gode motorsager for sluttavvirkning til 4.000-5.000 kroner. Og, de elektriske sagene er på full fart inn i markedet.
«Vi brukte mye ved på gården, solgte også noe. Far og jeg pleide å hogge ca. 500 kubikkmeter hver vinter. Fra hogstfeltet tok vi også med råvirke til ved. Hadde en Massey Ferguson-35 som var skogsrigget med to-tromla Iglandvinsj med tårn. Virket vinsja vi inn på en traktorslede. Tårnet sørget for at hivet kom godt opp fra bakken, det var enkelt å slippe stokkene ned på sleden.»
Noen vintre arbeidet de også flere i skogen. «Det var hardt, men trivelig arbeid.» Matpausene ved bålet huskes ekstra godt: «Vi kokte alltid skogskaffi. Den smaker mye bedre enn kaffi laget på ovnsplate. Men de hardbarka skogsarbeiderne måtte ha ekstra sterk kaffi. Den var så sterk at du kunne se ringer i koppen etter hvert som de drakk. Jeg klarte ikke så sterk kaffi, måtte halvblande med vann.»
Kjettingene på 1960-tallet var ikke helt problemfrie: «Brukte først de såkalte hestesko-kjettingene produsert av Lilleseth Kjettingfabrikk As.» Firmaet ble startet av Asbjørn Lilleseth i 1947. Han begynte som smed, og på 1950-tallet utviklet det seg til produksjon av kjettinger. Lilleseth utviklet mange kjettingtyper. Den mest kjente av disse er Combi-Grip hestesko-kjetting på 1950- og 1960-tallet. Combi-Grip er en firkantmønstret traktorkjetting, forløperen til dagens heltflytende, firkantmønstrede traktorkjettinger. «Men hestesko-kjettingene skapte problemer når det var kram snø. Da pakket det seg lett en stor klump snø i plata, noe som resulterte i særdeles humpete kjøring.»
Nede på gården ble råvirket gjort opp til ved med motorsag og traktormontert kløyver. «Kappet først i 60 cm. lengder, kløyvde og la opp i vedlag. Hadde en lokalt produsert kløyver, Baldor, den fungerte bra. Men også tidligere var det etterspørsel etter 30 cm. Da måtte vi kappe den tørre veden, men så var problemet emballasje.» Sveinung kjente en baker i bygda, han hadde mange tomme mjølsekker av papir. De fikk han gratis, men så oppstod et spesielt problem. For i bunnen av sekkene lå det alltid igjen noe mjøl, som musa ville ha: «Det hadde jeg ikke tenkt på. Da jeg skulle løfte flere av sekkene opp på tilhenger, stod jeg plutselig med en tomsekk i hendene. Alt rauset ut gjennom en musespist sekk.» For enkel transport av 60 cm lengder bygget han sjøl opp en henger slik at den tok nøyaktig ½ favn på hver av sidene.
For noen år siden investerte Sveinung både i en ny Valmet og en ny Hakki Pilke 42 vedmaskin. «Men jeg kapper fremdeles veden i 60 cm lengder. Det går nok rundt 8-10 favner til eget bruk og nær familie. Selger lite nå, bare noen få favner. Enkelte familiemedlemmer og kunder må ha 30 cm lengder, da kapper jeg den tørre veden. For han er svært klar på at vedlag for tørk med 60 cm lengder, det vil han fortsette med. «Jeg dekker med bølgeblikkplater og sørger for god sikring. Slike vedlag kan stå i mange år uten at vedkvaliteten forringes.»
